Jeg heter Katherine Seedell og kommer opprinnelig fra England. Som 21-åring og nyutdannet musikklærer, flyttet jeg til Island der jeg bodde blant gårder, sauer og islandshester nord i landet. Det var en overgang fra bylivet i London! I tillegg til å undervise barn og voksne på den lokale musikkskole, var jeg kor akkompagnatør og det ble mye konsert virksomhet. Jeg hadde aldri drømt at her skulle Herren frelse meg og snu opp-ned på livet mitt, men rett før jul i mitt andre år var det nettopp det som skjedde! En vanvittig lengsel etter Gud og et fast holdepunkt i livet førte til at jeg leste ei bok av C.S. Lewis, «Lidelsens problem» og jeg begynte å forstå at det var Jesus som manglet i livet mitt. Alene hjemme, omgitt av det hvite, øde landskap begynte Herren å kalle på meg. Dyp kalte på dyp!  Jeg hadde engelske venner som jeg visste var kristne og var med i Frelsesarmeen i Akureyri, byen over fjellet. Jeg tok kontakt og de tok meg med på et møte. Den kvelden traff Guds lys meg for fullt og jeg fikk overgi meg til Jesus. Det var et livsforvandlende møte, og tilbake på bygda var det flere som lurte på hva som hadde skjedd med meg for jeg var så annerledes. Jeg fortalte alle jeg traff hvordan Jesus hadde møtt meg!

Jeg ble soldat i Frelsesarmeen, dvs. menighetsmedlem. Frelsesarmeen på Island hører til det norske «territorium», sammen med Færøyene, så da jeg kjente på et kall til fulltids tjeneste, måtte jeg gå på den norske offisersskole. Slik kom jeg til Norge, nærmere bestemt Asker. Etter 2-års utdannelse var jeg offiser og ble sendt først til Ålesund, og så Bergen som «korps assistent». (Korps er menighet i FA). Men jeg hadde fortsatt mye bagasje og klarte ikke stå i tjeneste. Det var bare altfor tidlig! I en personlig krise hoppet jeg av og giftet meg med en fra Sandnes, noe som var lite fornuftig. Der slo jeg meg ned og ble Rogalending. Ekteskapet var veldig kortvarig, men vi fikk en herlig sønn som har vokst opp med meg og som er en utrolig velsignelse i livet! Det ble også til at jeg gikk over til en annen menighet i Stavanger der jeg var medlem i 19 år. Det var et godt miljø og en storfamilie for oss.  De drev også en kristen skole som min sønn gikk på og Gud bygget meg opp gjennom de årene. Jeg jobbet som lærer, kulturleder på et sykehjem og som oversetter.

Gjennom årene hadde det vokst fram en interesse i Islam og kjærlighet til muslimer. Jeg gjorde mye forberedelse i den retning, blant annet Islam studier, arabisk kurs, lesing, turer og en kvalifikasjon som engelsklærer for fremmedspråklige. Da min sønn var voksen og forlovet ble det ikke han, men jeg som flyttet ut! Jeg fikk 5 gode og lærerike år i Kuwait og Egypt med engelskundervisning som teltmaker yrke, og mange muligheter å bygge relasjoner til muslimer og være et vitne for Jesus. Hjertet mitt er fortsatt mye der og jeg tror Gud har en videre plan. Men for 5 år siden kalte Gud meg hjem til Norge. Det var ting som måtte settes i stand, og jeg ser i etterkant at Gud ville gjøre et dypere verk i meg på hjemmebanen.

Til min overraskelse førte Gud meg tilbake til Frelsesarmeen. Det var virkelig en banet vei, men det er en annen historie! Etter en kort innføringstid befant jeg meg tilbake i mitt opprinnelig kall som offiser. Jeg har nå vært korpsleder på Voss i 3.5 år og det er herlig å oppleve hvordan Gud i sin trofasthet aldri har angret på sitt kall og sine nådegaver. Han kan anvende min livserfaring, ørkenvandring og personlige kriser til å gjøre meg mer avhengig av ham og mer nådig og forståelsesfull mot andre mennesker. Likevel er det ikke selve tjenesten som står i sentrum hos meg. Nei, det er Jesus selv! Dette har jeg lært i den tida jeg har vært leder, at tjenesten aldri kan fylle det dype tomrommet i meg! Mitt største kall er å kjenne Jesus, elske Ham og la hans herlighetsstrømmer flyte ut av mitt liv til andre.

På medlemsweekend ble det så befestet og bekreftet av den undervisningen til Linda Bergling! Under forbønn fikk jeg se to indre bilder. I det første, så jeg at Jesus holdt mine hender og så meg inn i øynene på en betryggende måte. Så ledet han meg ut i sjøen der det var bølger. Jeg tror det er et bilde på å overlate kontrollen til ham, holde meg alltid nær ham, og at han leder gjennom kampen og kaoset som sjøen representerer. I det andre bildet så jeg at jeg holdt et sterkt tau. Jeg så bare tauet der hendene mine var, men ikke resten som strakk seg inn i et mørkt eller tåkete område. Men ved å ta et grep om gangen, kunne jeg bevege meg dit tauet «ledet». Jeg tror bildet representerer det samme som det første og jeg bare vet at et dypere liv med Jesus er svaret på å kunne betjene mennesker i Ånden.  Her har Resting Place blitt en viktig brikke i min vandring med Jesus, også gjennom kurset og Hvile. Jeg har nå fylt 60 år, men tror at det beste og sterkeste ligger foran.