I disse dager er det nokså nøyaktig ett år siden jeg ble kjent med Resting Place og HVILE-konseptet. I fjor august kom Elin til Feda en helg for å holde «Hvile» til en liten flokk sørlendinger. Jeg visste ikke hva jeg gikk til, og Gud møtte meg SÅ på dypet som aldri før. Jeg fikk en dyp dyp legedom i hjertet som ikke kan beskrives med ord. Jeg lå på golvet og kjente hvordan en himmelsk olje løsnet opp årelange knuter av smerte og skam. Det ble et vendepunkt i livet! 

Så - etter en sterk anbefaling fra min gode venn Elisabeth Overå, som er medlem i RP, begynte jeg på Trainee-kurset i november i fjor. Kurset ga meg ny innsikt, ny kunnskap og jeg kom hjem til Farshjertet igjen. Når jeg sier igjen, vil jeg si litt mer om meg selv før jeg deler mer.

Jeg heter Unni Skregelid, og bor på Feda, ei lita bygd i Kvinesdal kommune i Agder. Jeg har vært troende hele mitt liv, vokst opp i en Frikirkelig familie med aktive foreldre i menighetsliv. Jeg ble selv raskt aktiv som voksen i barnearbeid, grupper og ulike komiteer, men kom etter hvert til et punkt der alt ble et strev. Pliktfølelsen vokste, med mye fokus på tjeneste, og Gudsbildet var farget av at jeg måtte prestere. Jesus var min venn, min tilflukt helt fra jeg var liten, men Gud var streng. Jeg levde under en konstant frykt for å ikke holde mål, og min identitet ble målt ut fra hva jeg gjorde, og hva mine følelser fortalte meg. Jeg begynte å rope om hjelp til Gud, og sa «gjør hva Du vil med meg, la Din vilje skje, hjelp meg å SE deg!» Jeg hadde på den tiden 3 barn, 2 i tenårene, og et komplisert ekteskap. Omstendighetene ble tøffere og tøffere etter dette. I 2011 endte det med skilsmisse. Jeg var knust. I den fasen gikk jeg over til en pinsemenighet som ga meg åndelig vekst. Jeg ble åndsdøpt, og døpt. Jesus ble min brudgom, min redning, ja min frelser på en dypere måte. Jeg fikk et nytt fundament. 

I 2016 ble jeg invitert med på å gå 1 ukes A-skole via Fatherheart Ministry, der Gud som Far, steg ned og møtte meg helt personlig. Dette forandret hele mitt gudsbilde, og jeg kjente meg virkelig elsket. Dette førte meg videre til en 3 mnd lang reise, både bokstavelig og åndelig, og jeg reiste til Fatherhearts Camp/bibelskole i New Zealand. Det ble et livsforvandlende opphold der all religiøsitet ble plukket vekk. En dyp legedom og gjennopprettelse i hjertet mitt forandret meg og ga meg en ny identitet som datter. Ingen tjener, men en mottaker av Fars kjærlighet. En ny måte å leve på! Det var som å bli født på ny! ❤️

Ikke lenge etter min hjemkomst fra NZ oppsto det kjærlighet mellom meg og min eksmann igjen. Det var uventet, men fantastisk. Vi giftet oss på nytt, og familiegjenforeningen var komplett der vi opplevde å få barnebarn, og stå sammen i tjeneste. 

Men - så kom de virkelige prøvelsene. Jeg vil ikke gå inn i detaljer her, men jeg kan si så mye at en åndelig krig var i aksjon fra flere hold. Hadde jeg ikke fått min identitet som Fars datter på forhånd, ville jeg vært død. I 7 år var jeg med på en berg og dalbane mellom tro, håp, krigføring, seier - til mismot, tvil, utslåtthet, frykt. På samme tid kom Gud med sitt sterke nærvær der Ånden viste vei, gjennom sitt Ord, gjennom gode søsken, gjennom sitt nærvær. I denne fasen fikk jeg profetiske hilsener som ga tro, jeg fikk drømmer og visjoner. Jeg fikk selv gå inn i en forbønnstjeneste der Gud salvet meg med sin ånd av kjærlighet og medfølelse til andre mennesker. Tenk at Hans kraft kunne fullføre et verk midt i mine skrøpeligheter. Jeg var mer og mer tørst etter det levende vann. Din vilje Gud, og ikke min! 

Så kom det et nytt brudd i ekteskapet. Jeg var på nytt knust. Men denne gang sto jeg allikevel forankret i hvem jeg er i Gud. Skammen og selvfordømmelsen var værst. Spesielt overfor de troende. Menighetsfolk som ikke forsto….Jeg mistet frimodigheten og trakk meg tilbake. Hva nå Gud? Alt var tatt fra meg - ekteskap, menighet, mitt hjem, og til og med jobben. Igjen ropte jeg fra mitt innerste «Hjelp meg! Vis meg veien!» Jeg fikk gang på gang: »Kom til Meg mitt barn. Jeg svikter deg ikke og forlater deg ikke. Jeg vil gi deg Hvile!»

Min Pappa Gud har på et forunderlig vis, bevart mitt hjerte og sendt sine medhjelpere på ulike måter inn i livet mitt. Som for eksempel Resting Place og Hvile. Så der på golvet i fjor august fikk min sjel ny legedom fra dype sår og smerter, aller mest fordømmelsen i mitt eget hjerte som hadde lagt seg som et tungt lokk over min tro.

Det er, og har vært et stort privilegium for meg å bli kjent med RP og Trainee-kurset de siste månedene. Her har jeg fått ny innsikt og forståelse av mine grunngaver og tjenestegaver. Et fantastisk verktøy som har vært til hjelp i å forstå svakheter og styrker i mitt eget liv, og der den indre bønnen har gitt meg en enda større intimitet med Gud. På forunderlig vis har Gud åpnet dører der jeg skimter en ny retning og nettverksbygging rundt min tjenestegave. Jeg har selv erfart en så stor nåde, at det brenner i mitt indre til å gi dette videre. I sin kjærlighet gav Han meg nåde. I Hans lys, ser jeg lys. Og med stor takknemlighet kan jeg stå å se det store verket Gud har gjort like foran mine øyne. 1 Sam 12.16 

Nå er jeg på en god plass, bor på Feda, og står sammen med Christa, Elisabeth, Torbjørg og Kathleen (alle medlemmer i RP) i et nyoppstartet HVILE-team på Feda. Gud er god!! Han ER kjærlighet! Takk og lov - det finnes ingen fordømmelse i Jesus Kristus. Jesus er veien, veien til Far. Og med en ny åpenbaring har jeg erfart at Gud VIRKELIG elsker meg med en ubetinget kjærlighet. Dette ligger meg på hjertet - å forløse Fars kjærlighet inn i menneskers liv og lede dem inn til hvilen. Ikke med kraft, ikke med makt, men med Guds Ånd. 🙏🔥

Unni ❤️